I serien ”Øyk lyt’n ha” gir Hagen oss et nærblikk på hesten, gjennom et radikalt og tett utsnitt. Motivene spenner fra det helt konkrete til de mer abstrakte former. Ved framheving av linjer, bruk av kontrast mellom skarphet/uskarphet, en utforsking av dybdeskarphetens muligheter, får han fram objektets formale kvaliteter, men også dets sanselige kvalitet. Han peker ut formen, som f.eks. i fotografiet av de to hesteryggene. Resultatet er at detaljene står ut i en nesten overnaturlig skarphet. Det er en påtagelig sanselighet i gjengivelsen. Det er som om man kan føle den våte hesteryggen, været. Ved å gjengi et konsentrert utsnitt, peke ut detaljer, gjøres motivet mer skulpturelt. Nettopp fordi den er så skulpturell, og samtidig så insisterende tilstedeværende gjennom sin sanselighet, framstår de som et øyeblikk av livet og et øyeblikk av evigheten. Hagen får fram den potensielle skjønnhet i de hverdagslige ting.
I andre av hestemotivene går Hagen enda lenger i å konsentrere formen. Gjennom abstraksjonsprosessen forenkles formen, alle detaljer viskes ut, og tilbake står en piktogramatisk form – nesten som en slags helleristning. De framstår i alle tilfeller som mytiske, uvirkelige, slørede. Det er ikke et bestemt dyr som fremstilles, men tingen i seg selv: som om det er urdyret, eller hesten som idé, Hagen ønsker å gjengi. Han har et essensialistisk blikk på omgivelsene.
Janeke Meyer Utne
Kunsthistoriker
 |
 |
 |
 |
 |
 |
