Jørn Hagen

Jørn
Hagens fotoprosjekter er formale eksperimenter som reflekterer over historiens
møte med nåtiden. Hagen jobber tematisk i serier, og lar motivet være et
springbrett for utforsking av fotografiets muligheter. Forenkling og
abstraksjon er sentrale begreper for å beskrive hans produksjon. Han benytter
opptakssituasjonen, utsnittet, digitale hjelpemidler og tradisjonelle
fotografiske teknikker for å gripe kreativt inn i prosessen fram mot det
ferdige bildet. Et gjennomgående trekk ved Hagens metode er at han forenkler motivet
i den hensikt å konsentrere uttrykket. Slik fortettes stemningen. Også når
Hagen benytter et mer dokumentarisk uttrykk velger han motiver som gir mulighet
til stilisering og forenkling, som dette islandske panoramaet. Menneskets
inngripen i form av høyspentmaster og brøytestikker synes spinkle og sårbare i
det ugjestmilde landskapet. Hagen fremstår her som en moderne romantiker; han
gjengir erfaringen av det sublime landskap i en moderne versjon. Et enslig
menneske på ski, en bil på vei gjennom landskapet; et landskap som synes
overveldende goldt og endeløst. Forgjengelige, menneskeskapte strukturer og
gjenstander i et eldgammelt, tilsynelatende uendelig landskap.

Janeke
Meyer Utne
Kunsthistoriker

Fotoprosjektet ”Dykdalber” tar utgangspunkt i tilsynelatende beskjedne
elementer i form av flere rekker råtnende påler plassert der Lågen møter Mjøsa.
Dette er restene etter det som en gang var Lillehammer Lense. Her ble tømmeret,
som kom løst nedover Lågen fra Gud-brandsdalen samlet, sortert og videresendt.
Dykdalber (Duc d’Alber) er det franske navnet på disse pålene. Er de visuelt
søppel, historiske objekter eller vakre estetiske konstruksjoner? Hagen isolerer
det enkelte objektet fra sin rette sammenheng. Gjennom digitale bildebe-handlingsteknikker
bearbeider han objektenes overflate med den hensikt å poengtere tidens tærende
tann, og legger deretter på en farget bakgrunn. På denne måten kontrasteres
objektenes materielle overflate mot den kompakte bakgrunnsfargen, og de gamle
trepålenes estetiske kvalitet framheves. Hagen får fram at disse pålene både er
vakre estetiske elementer og symboler på en historisk forgangen tid, hvor de var
et viktig ledd i framdrift og levering av tømmer fra hele Gudbrandsdalen. Slik
utgjør ”Dykdalber” også et møte mellom fortid og nåtid, og mellom gammel og ny
teknologi.

Janeke
Meyer Utne
Kunsthistoriker

Husformen er et mye brukt og sterkt assosiasjonsskapende symbol. Det er
et symbol som berører oss umiddelbart, både som bilde
på menneskets eksistensielle midtpunkt, på mennesket og menneskesinnet. Huset har
symbolisert det stabile, bofaste mennesket, men også den kvinnelig-moderlige
kvalitet. ”Øde”-serien inngir på tross av dette, og de små formatene, et
ubehag. Inntrykket er tåkete og rått. Det er skumt og konturene er uskarpe.
Bevegelsen er vertikal, som et skjelv. Det er skakende – også i helt bokstavelig
forstand. For dette er ikke et bilde på tiden som går, en horisontal bevegelse,
som når vi sitter på toget og ser verden fare forbi. Den formale behandlingen
fremmedgjør formen og gjør det hjemlige fremmed – og dermed litt uhyggelig. På
et nivå viser bildene til trusselen som ligger i tap av tradisjoner, kunnskap
og dermed fremmedgjortheten i forhold til den nære virkelighet – og fortid. Og
på et annet nivå til noe mer uhåndgripelig og skjult. På
dette viset er det også paralleller til dybdepsykologenes syn på huset som
symbol. Huset framstår som en metafor for menneskesinnet, det utilgjengelige og
dunkle.

Janeke
Meyer Utne
Kunsthistoriker

I serien ”Øyk lyt’n ha” gir Hagen oss et nærblikk på hesten, gjennom et radikalt og tett utsnitt. Motivene spenner fra det helt konkrete til de mer abstrakte former. Ved framheving av linjer, bruk av kontrast mellom skarphet/uskarphet, en utforsking av dybdeskarphetens muligheter, får han fram objektets formale kvaliteter, men også dets sanselige kvalitet. Han peker ut formen, som f.eks. i fotografiet av de to hesteryggene. Resultatet er at detaljene står ut i en nesten overnaturlig skarphet. Det er en påtagelig sanselighet i gjengivelsen. Det er som om man kan føle den våte hesteryggen, været. Ved å gjengi et konsentrert utsnitt, peke ut detaljer, gjøres motivet mer skulpturelt. Nettopp fordi den er så skulpturell, og samtidig så insisterende tilstedeværende gjennom sin sanselighet, framstår de som et øyeblikk av livet og et øyeblikk av evigheten. Hagen får fram den potensielle skjønnhet i de hverdagslige ting.

I andre av hestemotivene går Hagen enda lenger i å konsentrere formen. Gjennom abstraksjonsprosessen forenkles formen, alle detaljer viskes ut, og tilbake står en piktogramatisk form – nesten som en slags helleristning. De framstår i alle tilfeller som mytiske, uvirkelige, slørede. Det er ikke et bestemt dyr som fremstilles, men tingen i seg selv: som om det er urdyret, eller hesten som idé, Hagen ønsker å gjengi. Han har et essensialistisk blikk på omgivelsene.

Janeke Meyer Utne
Kunsthistoriker