Husformen er et mye brukt og sterkt assosiasjonsskapende symbol. Det er
et symbol som berører oss umiddelbart, både som bilde
på menneskets eksistensielle midtpunkt, på mennesket og menneskesinnet. Huset har
symbolisert det stabile, bofaste mennesket, men også den kvinnelig-moderlige
kvalitet. ”Øde”-serien inngir på tross av dette, og de små formatene, et
ubehag. Inntrykket er tåkete og rått. Det er skumt og konturene er uskarpe.
Bevegelsen er vertikal, som et skjelv. Det er skakende – også i helt bokstavelig
forstand. For dette er ikke et bilde på tiden som går, en horisontal bevegelse,
som når vi sitter på toget og ser verden fare forbi. Den formale behandlingen
fremmedgjør formen og gjør det hjemlige fremmed – og dermed litt uhyggelig. På
et nivå viser bildene til trusselen som ligger i tap av tradisjoner, kunnskap
og dermed fremmedgjortheten i forhold til den nære virkelighet – og fortid. Og
på et annet nivå til noe mer uhåndgripelig og skjult. På
dette viset er det også paralleller til dybdepsykologenes syn på huset som
symbol. Huset framstår som en metafor for menneskesinnet, det utilgjengelige og
dunkle.
Janeke
Meyer Utne
Kunsthistoriker
 |
 |
 |
 |
